I den sista delen i vår serie om Svart Konst intervjuar vi de norska konstnärerna Monica Winther och Kjersti Vetterstad som medverkar i utställningen ”Om ljuset tar oss” på Gävle konstcentrum med samarbetsprojektet ”Daughters of Valhalla”. Videoverket består av tre delar som anspelar på fornnordisk mytologi och black metal. Konsten.net frågade Winther och Vetterstad vilken betydelse black metal har haft för deras konstnärskap och om den norska black metal musiken egentligen har något större inflytande på den norska samtidskonsten.
Vad handlar verket ”Daughters of Valhalla” om?
Utgangspunktet for utstilingen i Gävle var kuratorenes Carl Bergström, Maja-Lena Johansson og assisterende kurator Joakim Forsgräns interesse for svart-metall, og kunstnerskap som er influert av den andre svartmetall-bølgen i Norge på begynnelsen av 90-tallet. Vi ble i denne forbindelsen invitert til å medvirke med videoen ”The Giants of Yore”. Videoen er, som presentasjonen av arbeidet antyder, en del av et større, pågående prosjekt med tittelen ”Daughters of Valhalla”. Prosjektet har Valuspå (Volvens spådom) – det første diktet i den eldre Edda – som utgangspunkt.
Volver var i Norrøn mytologi sannsigersker som utøvde spådomskunster og magi. I Valuspå forteller en volve Odin om verdens skalpelse, for så å spå guden Balder’s død og Ragnarok; endetiden for mennesker og guder. I videoen ”The Giants of Yore”, vandrer to jotner gjennom et snødekket, naturskjønt landskap. De stopper opp innimellom for å spise, drikke og sloss. Jotnene var enorme skapninger som hold til i Utgard, den siste av de tre verdnenen under det evig levende treet Yggdrasil. ”The Giants of Yore” (Jotnene fra opphavstiden), nevnes allerede i 2. vers av Valuspa, når volven minnes skapelsen av verden. ”The Giants of Yore” er den første i en planlagt serie video-verk som tar for seg ulike skikkelser og hendelser fra Valuspå, hvor elementer fra norrøn mytologi og samtid møtes, og flettes sammen.
Musikken som akkompagnerer videoen er hentet fra Burzum’s album Dauði Baldrs (Balders død). Tittlene på komposisjonene er ”Í Heimr Heljar” og ”Bálferð Baldrs. Burzum’s musikalske tolkninger av historier fra den Norrøne mytologien, i kombinasjon med hans nyskapende musikalske uttrykk, har gjordt det meningsfult å bruke Burzum som materiale i prosjektet.
Varg Vikernes – mannen bak Burzum – delte kunstneren Theodor Kittelsens (1857 – 1914) fasinasjon for norsk kultur, historie, og natur, og brukte flere av hans motiver som cover til utgivelsene sine. Et eksempel på dette, er coveret fra albumet ”Hvis Lyset Tar Oss” fra 1994, som er hentet fra Kittelsens fremstillinger av tiden Svartedauden herjet i Norge. Videoen er filmet i Sigdal, i nærheten av Laulia, hvor Kittelsen levde i de ti mest produktive årene av sitt liv, som landskapsmaler, og som illustratør av norske folke-eventyr og skikkelser fra norsk folketro.
I utsillingen ”Om Ljuset Tar Oss”, viser vi også verket ”Heimdall – Valhalla border surveillance”; et 6 meter høyt grensevakttårn, og ”The arrival of Fenrir”; et postkort som avbilder en skikkelse med svart hår, kledd i ulveskinn, som sitter på huk i et svart, goldt landskap av stein og spiller på en beinfløyte. Bildet er tatt i Helvete, i Norge. Begge arbeidene er en del av ”Daughters of Valhalla” prosjektet som har blitt utviklet under planleggingen av utstillingen i Gävle.
”Daughters of Valhalla” kan i sin helhet sees som en fri improvisasjon rundt Eddadiktet, og som en tolkning av volven’s spådom, og hennes rolle som historieforteller og sannsigerske inn i en samtidskontekst. De ulike arbeidene reflekterer rundt menneskets behov for søken etter identitet gjennom egne kulturelle og mytiske røtter, i en medie-synkroniserte, markedsstyrt, og globaliserte verden, og problematiserer de komersielle kreftenes bidrag til konstruksjon av national identitet, og eksotifiseringen av kultur og natur som dette fører med seg.
Vilken betydelse har black metal haft för era konstnärskap?
Selv om vi begge har en forkjærlighet for svart-metall, har musikk-genren ingen betydelig plass i våre kunstnerskap, utover dette spesifike prosjektet. I videoen ”The Gianst of Yore”, er bruken av Burzum’s musikalske utrykk og svart metallens estetiske koder et konseptuelt grep. Når det er sagt, så kan 90-tallets svart-metall – med Burzum som sentral bidragsyter – sees som et nytt språk som skilte seg radikalt fra andre musikalske uttryksformer. Det er jo ekstremt fascinerende og interessant i seg selv. Energien som finnes i musikken, idéen om kaos som en ideell tilstand, og utforskningen og annerkjennelsen av de mørke og destruktive kreftene vi alle har i oss, er også tanker og holdninger som er inspirerende, i forhold til kunsten, og i forhold til eksistensen. For den eldre generasjonen av tilhengere, og for musikk-vitere, er jo svart metallen ”død”, dvs den bærer ikke lenger i seg en subversiv kraft, og det tilføres ikke lenger musikken som uttrykkform noe nytt. Under tiden hvor musikk-butikken Helvete eksisterte, og ble drevet av Øystein Aarseth – daværnede gitarist i Mayhem – opererte svart metall musikerne etter DIYS-prinsippet. Musikken ble produsert med minimale økonomiske midler, og distribuert til et lite, dedikert publikum. Svart metallen er nå for lengst kommersialisert. Den har entret mainstream kulturen, og går visst nok for å være Norges største kulturelle eksportvare.
Så har den norsk black metal musiken egentligen haft något större inflytande på den norska konstscenen?
Det finnes ikke noen utpreget stor interesse for svart-metall i Norsk kunst så vidt oss bekjent. Musikk-genren kan i dag kategoriseres som en litt sær variant av norsk mainstream-kultur, og taes i bruk – som materiale, eller som referanse – av kunstnere, på lik linje med andre populær-kulturelle uttrykk
Mathias Jansson (text), Monica Winther/Kjersti Vetterstad (foto)