Publicerad 13 april 2011 Av I Konstkommentarer Med 1362 Visningar

Etter det nordiske miraklet

MarianneFarge“Mye av det vi snakker om i dag handler om tid, tilstedeværelse og forestillingsevne. Momentum 2011 kommer også til å dreie seg om dette”, sier kurator Marianne Zamecznik. “Jeg ser ikke noe av det miraklet i dag. Tvert i mot, jeg ser heller Norden som en ørken, hvor vinden blåser rett over. Det er ganske bart her.” Hype og politiske direktiver gir jobber og penger, men skaper fort kjedelige prosjekter.”

Den norske kuratoren Marianne Zamecznik (f. 1972) er for tiden del av et nordisk kuratorteam som jobber med den sjette utgaven av den nordiske biennalen Momentum, som åpner i Moss utenfor Oslo den 18. juni 2011. Zamecznik, som for tiden er basert i Berlin, var fra 2007 til 2010 administrerende leder på 0047, et visningsrom for kunst og arkitektur i Oslo. I denne perioden kuraterte hun blant annet den nordiske utstillingen Vodou sammen med Lina Selander, maratonutstillingene Rykk tilbake til start sammen med Jan Christensen og The Space Between Us – introducing the work of Stanisław Zamecznik sammen med Piotr Zamecznik. I 2002 startet hun det ambulerende galleriet Simon Says med den svenske kuratoren Stina Högkvist. Zamecznik har også jobbet som redaktør i UKS-Forum og kurator for Filmform i Sverige.

Momentum ble avholdt for første gang i 1998, det samme året som den nordiske utstillingen Nuit Blanche åpnet i Paris. Det var den sistnevnte utstillingen som satte startskuddet for hypen rundt “Det nordiske miraklet” som preget mye mottagelsen av den nordiske kunstproduksjon i de etterfølgende årene. Momentum fulgte opp og benyttet begrepet blant annet i sin markedsføring. Zamecznik, som har sin kunstnerutdannelse fra Kunsthøgskolen i Oslo og sin kuratorutdannelse fra Konstfack i Stockholm, var ikke en del av den første bølgen av aktivitet rundt “det nordiske miraklet”, men har senere jobbet med prosjekter i relasjon til det nordiske. Nå, et par måneder før den nordiske biennalen åpner, har vi snakket med henne om hennes forståelse av det nordiske og konsekvensene av og reaksjonene på det såkalte mirakelet, sett fra en uavhengig kurators ståsted. De andre medlemmene av kuratorteamet til Momentum 2011 er: Theodor Ringborg, Christian Skovbjerg Jensen, Markús Þór Andrésson og Aura Seikkula.

Hva er din forståelse av “Det nordiske mirakelet”, i hvilken forstand tror du det er en relevant kategori for å forstå kunstproduksjonen i Norden i dag?

Jeg vet ikke om jeg har så sterke meninger om dette. Jeg var student på den tiden og gikk på Kunst- og håndverksskolen. Min kunstverden på slutten av 90-tallet var virkelig bare et sideblikk.

IMG_5888KomprimertJeg tenkte likevel det ville være interessant å snakke med noen som kanskje ikke opplevde “Det nordiske mirakelet” der og da, men som måtte hanskes med restene av et slikt fenomen. Du jobber jo også med Momentum, en biennale med sitt opphav i den perioden da det nordiske mirakelet ble lansert. Det er vel en del av disse spørsmålene som er aktuelle for deg som en slags “andregenerasjonskurator”?

Jeg er vel andregenerasjon på den måten at jeg ikke deltok aktivt på kunstscenen på 1990-tallet. Da jeg kom til Sverige for å begynne på Konstfacks kuratorstudium i Stockholm i 2000 opplevde jeg scenen der helt annerledes enn i Norge. I Sverige var de kommet lenger, ikke bare i forhold til kuratorrollen, men også i forhold til “Det nordiske mirakelet” som syntes å være over da jeg kom til Stockholm.

Det er pussig siden mesteparten av kunstnerne i Nuit Blanche var svenske. Utstillingen hadde med relativt få norske kunstnere, men skapte i alle fall en sjanse til å distribuere og selge det norske innenfor en konstruert ramme av det nordiske.

Fenomenet ble jo introdusert av to kuratorer som kom utenfra Norden, men det virket som om den norske kunstverdenen stoppet opp og nøt det å være aktuelle i internasjonal sammenheng. Dette var et mirakel i hermetegn, et ferdigpakket konsept som man brukte for å  markedsføre kunst fra periferien. Norden er jo en periferi i kunstsammenheng.

Men en usedvanlig rik og økonomisk stabil periferi?

Ja, og derfor fokuserte mange nettopp på sosialdemokratiet og spørsmål koblet til identitet. Men i seg selv er det ikke noe spesielt for Norden å snakke om politikk, identitet og styresett, det er noe som foregår over hele verden. Kunstnere tar jo ofte tak i det som er nærmest seg selv og samfunnet de lever i.

Med andre ord: det nordiske er ikke en aktuell kuratorisk ramme for deg? Har det nordiske noe interessant over seg i det hele tatt?

I dag er det hvert fall ikke noe interessant utgangspunkt kuratorisk sett. Men det finnes jo støtteordninger som for eksempel Kulturkontakt Nord og Nordisk Kulturfond. Her legges det opp til nordisk samarbeid. Men dette kan til tider virke som en påtvunget ideologisk ramme som kuratorer og andre benytter seg av kun for å få tak i penger.

3871125978_dcda0eb821_zDet virker ikke så sunt.

Da jeg var i Stockholm fikk Svenska Institutet direktiver fra ulike departement. I en periode var Russland veldig viktig og kulturarbeiderne i Sverige ble oppfordret til å lage prosjekter med Russland. Da man endelig hadde opparbeidet kontakter der, snudde Institutet og byttet satsningsområde. Nå skulle man plutselig satse på Spania. Det er en svært lite produktiv situasjon. Vi kuratorer og kunstnere har likevel lært oss å leve på denne måten og må som regel forholde oss til de retningslinjene som finnes, som strå i vinden. Kunstfeltet handler om penger og definisjonsmakt.

Mener du kuratering handler om å jakte på det neste politiske direktivet?

Nei, det handler om jakt på finansiering til prosjekter. Kredibilitet er fremdeles den viktigste verdien i kunstfeltet. Kredibilitet omsettes til symbolsk kapital og økonomisk kapital for oss som jobber med kunst. Vi må jo leve av dette og er avhengige av å være aktuelle. Det gjelder jo ikke bare kuratorer. Kunstnere, kunsthistorikere, magasiner og institusjoner må  alle henge med i svingene. Da Norden ble aktuell på slutten av 90-tallet ledet det til mer aktivitet i regionen og hypen ble instrumentell. Et annet eksempel er Polen som nå har hatt hypen sin i ti år. Det er utrolig hvor mektige figurer som Adam Szymczyk og andre individer i det polske kunstfeltet er.

Du ser for deg at visse individer bevarer og reprodusere hypen?

Hvis de klarer det. Det er ikke så lett.

Det var kanskje annerledes i Norge, der det manglet folk som kunne reprodusere og bevare hypen?

Jo, men kunst fra Norden kan fremdeles tolkes og formidles som nordisk – man kan alltid finne kunstproduksjon som kan leses inn i en nordisk identitet, være seg i landskapet, det romantiske, sosialdemokratiet og så videre. Det blir imidlertid ofte en resirkulert meningsproduksjon av relativt liten verdi, spesielt når de viktigste plattformene for en “nordisk” meningsproduksjon som NIFCA, Siksi og senere NU: the Nordic Art Review er borte. Jeg skal ikke rette pekefingeren mot noen her fordi det er veldig lett for meg å sitte her og si at det og det er feil, og si at visse konstruksjoner er uinteressante. Hype og politiske direktiver gir jobber og penger, men skaper fort kjedelige prosjekter. Ta for eksempel utstillingen Vodou, som jeg gjorde sammen med den svenske kunstneren Lina Selander. Den begynte som en ide om å lage en utstilling i form av en vinylplate. En veldig enkel ide, uten noen tilknytning til Norden. Men for å finansiere prosjektet satte vi et Nordisk fokus på prosjektet og fant for eksempel veldig mange kunstnere på Island og veldig få i Finland. Jeg synes fremdeles at det Nordiske som kuratorisk ide er en tvangstrøye, men prosjektet ble bra og holdt en høy kvalitet.

Ser du noe annet enn Momentum, som henger igjen fra “Det nordiske miraklet”?

Jeg ser ikke noe av det miraklet i dag. Tvert i mot, jeg ser heller Norden som en ørken, hvor vinden blåser rett over. Det er ganske bart her.

VODOU1Men også i denne ørkenen finnes det vel oaser eller speilinger. I Norge ser det ut som man er i en veldig oppsving, med mye aktivitet.

Snakker du om de kunstnerdrevne stedene i Norge?

Til en viss grad, men også Office for Contemporary Art Norway (OCA) har klart å jobbe for både en profesjonalisering og internasjonalisering av det norske kunstlivet.

Det blir allikevel på et lokalt nivå, uten noen stor internasjonal påvirkning, dessverre.

OCA har vel fått en del internasjonal oppmerksomhet?

Institusjoner som Iaspis har gjort en fantastisk jobb i Sverige og fått mange internasjonale aktører på banen. OCA gjør samme jobben i Norge, men jeg synes de kjører et mer snevert løp. De burde jobbe mer med å få den internasjonale kunstscenen inn i Norge enn å få norske kunst ut i verden. Man burde ikke være avhengig av OCA for å komme seg ut. I tillegg burde støtteordningene revurderes. Mange kunstnere og institusjoner i Norge får støtte, men ender opp med ganske lite til produksjon av utstillinger. Norge trenger å vise at vi har oljepenger og kan lage prosjekter av størrelse som vekker internasjonal interesse. Det handler om å putte midler inn i kunstproduksjon i særklasse, istedenfor å smuldre midlene utover.

Er det også noe som du merker når du jobber med neste Momentum? Er det slik at man skal gjøre mye med små midler?

Momentum burde ha hatt minst det dobbelte budsjettet for å kunne hevde seg i en internasjonal sammenheng. Momentum er faktisk allerede ganske kjent internasjonalt, så det burde ikke være noe problem å skape blest rundt biennalen og finne mer midler. Jeg blir gledelig overrasket over at folk rundt omkring i verden vet om Momentum og at kuratorer som Daniel Birnbaum, Caroline Corbetta og Mark Sladen har vært inne i bildet. Folk vet til og med at byen heter Moss!

Så igjen er det kuratorene som er meningsbærende og som løfter biennalens anerkjennelse og status. Hva er Momentums mulighet for å eksistere videre som nordisk biennale?

Momentum må fortsette å jobbe for høy kvalitet i et lite format. Man behøver ikke å jobbe med de mest populære og dyreste kunstnerne, men institusjonen trenger mer penger, det er det ingen tvil om. Som kurator trenger man også mer tid. Det å lage en biennale på 10 måneder er vanskelig.

Dere har sagt at årets Momentum skal handle om tid, har denne mangelen på tid vært medvirkende til å definere dette?

Når du sier det på den måten høres det nesten logisk ut, men det var ikke sånn det begynte. Vi begynte med å snakke om hvordan vi kunne forholde oss til stedet uten å gå i fella og konstruere en “kunstig” relasjon til Moss, noe som ledet oss til en diskusjon rundt sted som en teoretisk og abstrakt størrelse. Derfor gikk vi over til å bruke ordet ’locality,’ som et sted over alt og ingen steds, til samme tid eller forskjellig tid. Vi snakket om lineær og sirkulær forståelse av tid, tilstedeværelse i nuet og forestillingsevne. Tid er et vidt begrep å ta for seg i en liten biennale, men det var nødvendig for oss å skape en slik ramme når vi var fem kuratorer som skulle jobbe sammen. Gjennom forskningen vi har gjort de siste månedene før Momentum ser jeg at mye av det vi snakker om i dag handler om tid, tilstedeværelse og forestillingsevne. Vi er i en slags krise nå. Både verden og kunstbegrepet er i krise. Verden kollapser rundt oss og 21. desember 2012, datoen Mayaene spådde som verdens ende, nærmer seg med stormskritt. Store eksistensielle spørsmål koblet til tid og sted svirrer rundt oss hele tiden.

vodouMen har det nordiske vært diskutert i kuratorteamet? Hva en nordisk biennale for samtidskunst kan være og om biennalen som en plattform for meningsproduksjon?

Vi snakket veldig kort om det nordiske fordi alle var enige om at det ikke var noe spesifikt nordisk noen av oss kunne definere. Jeg kan det i hvert fall ikke. Teamet har hatt ganske kort tid på å komme sammen og jobbe med biennalen. Vi har bare 10 måneder på oss, som i praksis blir veldig liten tid når man er fem kuratorer. Det er heller ikke lagt opp til at man skal reise rundt i felleskap og gjøre research, slik det er blitt gjort tidligere

Hvorfor valgte Momentum å hyre inn en kurator fra hvert land i Norden?

Dag Aak Sveinar, direktøren for Punkt Ø AS som arrangerer biennalen, sa at dette var et grep for å understreke det nordiske. Tidligere har han valgt en kurator fra Norden og en ikke-nordisk kurator. Han ville ha et konsept skapt av et nordisk kuratorteam med et annet fokus. Jeg spurte ham på det første møtet om det var andre retningslinjer vi skulle forholde oss til, men utover dette fikk vi carte blanche. Han forklarte veldig effektivt at vi kunne begynne med en gang å tenke på hva som er relevant for kunstproduksjonen i dag, ikke at det skal være en nordisk biennale. Vi fem representerer med andre ord hvert vår land, men det står ikke noe sted at vi skal ikke lage en nordisk biennale.

Det nordiske ligger med andre ord i kuratorteamet og i strukturen rundt biennalen, ikke i de kunstneriske bidragene, slik man kanskje er vant til å tenke?

Nettopp. Det har gitt oss frihet til å ignorere det nordiske. Når det er sagt vil jeg også si at andelen nordiske kunstnere som er med på biennalen så langt er svært høyt, i hvert fall i forhold til andre internasjonale biennaler. Det kommer av at vi bruker det nettverket og de interessene vi har. Er det dumt eller bra? Jeg vet ikke. Det er en skjev fordeling, men det er også den norske eller nordiske representasjonen på den internasjonale kunstscenen også. Og det har aldri vært et poeng å ekskludere nordiske kunstnere. Kunst fra Norden har høy kvalitet.

Geir Haraldseth

 (text), foto (uppifrån och ned): Gaia Vittoria Marturano (porträttfoto), Punkt Ø (curatorteamet för Momentum 2011), Geir Haraldseth (från öppningen av Favored Nations), Jonathan Jarl (installationsbild från Vodou på Galleri 54), 0047 (Vodou vinylskiva)

Redaktionen står som författare av osignerat material och av texter som inte författats av en av Konsten.net:s ordinarie skribenter.

Lämna ett svar

E-postadressen publiceras inte. Obligatoriska fält är märkta *

Denna webbplats använder Akismet för att minska skräppost. Lär dig hur din kommentardata bearbetas.